Her er du nå:  Hovedside Kullseglinga i Vesterålen i påska

Kullseglinga i Vesterålen i påska

"Det har skjedd en ulykke under seiling med tradisjonsbåt. Den er referert i nyhetsmedia, og vi må snakke om det og tenke på det!" - Ronald Nicolaisen er nestor og mangeårig utøver av friluftsliv i tradisjonsbåt. Han har gjort seg opp tanker om denne ulykka.

 

Av
Ronald Nicolaisen   27. april 2004, kl.08:55

Innlegget er også lagt ut til diskusjon i diskusjonsforumet (klikk diskusjon i høyremargen)


Ulykken skjedde skjærtorsdag i sundet mellom Hadseløya og Langøya  i Vesterålen. Båten som ble brukt var en nordlansseksring, bygget rundt århundreskiftet, brukt i fiske fram til krigen. Den ble restaurert i fjor, med skifting av et par bord. Den var rigget med sneseil. Seilet var nytt av året, men var en kopi av det gamle seilet som enda fantes. Der var satt på et feste for påhengsmotor. Det bestod av en planke tvers over båten med en nedsenket del utenfor båten hvor moteren ble skrudd fast.

De som seilte båten var to voksne menn og en unggutt. De hadde lette flytemidler uten nakkekrage på seg, var normalt godt kledd. De startet seilasen ca kl 14 00. De ble funnet omkommet kl 19 00. Det var flo  rundt kl 1500, og fordi de omkomne ble funnet langt opp i fjæra , og fordi de ble funnet nokså samlet og ikke langt fra ilanddrevet båt og vrakgods, har en gått ut fra at ulykken skjedde ikke lenge etter at de dro ut, og at de ikke har vært langt fra land. Det var ikke sterk vind da de dro ut. Lensmannen har etter sine undersøkelser konkludert med at båten har kantret. Han mener det er bevist at den var uten ballast, og at dette kan ha vært medvirkende årsak . Dette er nok litt usikkert, bl.a. bror til en av de omkomne mener at det er like sannsynlig at der faktisk var tatt inn ballast.
Det blir sagt av de som kjente de omkomne, at de var sindige folk, ikke folk som tok dumdristige sjanser.

Med disse tre er der nå så vidt jeg kjenner til fire dødsulykker i nyere tid under seiling med nordlandsbåt. For noen få år siden forsvant en eldre mann på Vestlandet under seiling med en sneseilrigget åttring. Han seilte alene, og verken han eller båten ble funnet. Han brevvekslet med en kamerat av meg, og en av tingene de var uenige om var hvordan ballasten skulle være. Han brukte bly til ballast, mens min kamerat holdt på at det skulle være rund stein. Blyet ville nok ha vanskeligere  for å falle ut av båten ved en kullseiling, og dette kan være årsaken til at båten ikke ble funnet.

Jeg sitter igjen med en del tanker etter særlig dette siste forliset. Det skjedde i mine barndomstrakter. Holmen de drev i land på var jeg fast gjest på hver vår når vi lette etter måsegg. Yttersiden av holmen er en bra småseiplass, jeg har fisket der utallige ganger. Jeg kan lett se for meg akkurat hvor det har skjedd.

Det har kommet et alvor inn i det vi holder på med som ikke var der på samme måten før. Vi har lest om forlis i gammel tid, men vi har kanskje tenkt at det var da, folk kunne ikke svømme, de brukte ikke sikkerhetsutstyr, det var uvær . Så ser vi at det godt kan skje på en vanlig dag, av folk som på samme måte som oss er bitt av gammelbåtbasillen og har funnet en facinerende hobby. Rett nok var de nok nokså nye med sin hobby, og hadde ikke seilt mye, men det gjelder mange av oss. Og sammenligner vi oss med dem som i sin tid levda av og med disse båtene, så gjelder det kansje nesten alle.
Hva kan vi lære?

Vi må kanskje i enda større grad enn før presisere at der er risiko. Vi må formidle det til dem som er nye i miljøet, og vi må tenke på det selv. Vi kan ikke eliminere risikoen, men vi kan gjøre den mindre. Vi kan la være å ta unødige sjanser. Vi kan være åpne og fortelle om det når det har vært flaksen som har hindret tragedie, ikke spille verdensmestre og bagatellisere det. Vi kan la være å bruke båtene på måter de ikke er beregnet for. Fembøringer er f. eks.  ikke bygd for oversjøisk fart, de har ikke faciliteter for å holde folk tørre og varme under flere døgn med uvær, da er det meningen at man skal kunne nå land, det kan man ikke midt ute i Nordsjøen. Vi burde kanskje holde enda flere seilkurs, og prøve å lære fra oss det lille vi kan slik at sjansen er større for at vi tar de rette grep når vi blir overrasket av sterke vindrosser.
Vi burde antagelig oppfordre til i større grad å bruke flytedrakter, som ville gi oss litt lengre tid før vi ble for kalde.

Vi burde kanskje også oppfordre til mer kameratseiling, er der flere båter øker sjansene for å komme heldig fra det ganske betydelig.

Jeg misliker sterkt holdninger som de man finner i risikosportmiljøer (basehopp, ekstremklatring, off-piste på rasfarlige steder, mye forskjellig, men med fellesnevner at dødsrisiko er en vesentlig del av opplevelsen) Jeg liker ikke deres argumenter som går på at livsopplevelsen intensiveres så voldsomt under slike forhold, at en da må ta med på kjøpet at en del vil omkomme, kanskje at også hjelpemannskaper settes i livsfare. Jeg synes det er utålelig egoistisk og uansvarlig. J
eg kan til nød unnskylde noe av det fordi en del av disse aktørene antagelig er syke, eller har en feilfunksjon i hjernen , som en del undersøkelser kan tyde på. Jeg ville ønske at vi er på vakt mot å få slike folk med oss, og i hvert fall ikke la dem få sette standard for hvor nær grensen for tåleevne for båt og mannskap vi skal gå. Det vi driver med er hobby, Vi trenger ikke bevise noe som helst i retning av hva disse båtene faktisk kan klare av dårlige forhold om de blir seilt optimalt. Det har andre gjort før oss, de fant også hva båtene ikke klarte, og betalte en dyr pris for det. De hadde sitt levebrød av disse båtene, de var nødt til å dra på havet under dårlige forhold. Det er ikke vi.
 
Ronald Nikolaisen

Utskriftsvennlig
versjon


Kommentarer til saken
Kommenter saken