Enkelte år ble det bygd så mye som fire tendringer og slagbåter.  i 1761 ble det levert så langt nord som til skipper Jens Rasmussen i Senjen og i 1760 til biskop Friis i Trondhjem (s 37). 

Tabell over uttak fra allmenningen i Beiarn i tida 1760 – 1792:

Etter tabell av Øysten Ringaker (s 39)

Vi ser at det årlig tas til dels store mengder tømmer i allmenningen og det bygges et anselig antall båter.

Ringaker nevner at Peder Calussen Friis i sin Norges beskrivelse fra slutten av 1500-tallet skriver at sjøfinnene i nordlandsfjordene var gode tømmermenn og ”alle” bygde jekter og skip.  Ringaker antyder at disse sjøsamene kanskje sto bak den tydelige handverkvirksomheten på tidlig 1700-tall (s 40).  Peder Pedersen på Larsos og sønnen Sven på Dokmo og brødrene Joen og Christopher på henholdsvis Arstad og Moli var bærere av denne tradisjonen.  Joseph Hansen på Moldjord og Joen Hanssen på Soløy var også båtbyggere.  De var brødre.  Deres farbror Peder Josephsen og hans etterkommere bygde båter på Storjord i Beiarn.  Og sjølsagt finner vi også et rikelig utvalg av smedutstyr hos disse byggmestrene.

Den første skriftlige dokumentasjonen om samer i Beiarn finnes i Tiendepengeskatten fra 1521/22.  Der finnes det to navngitte samiske skatteobjekt, sannsynligvis to sjøsamiske familier.  Ledingskatten av 1567 har ført opp fem sjøfinner ”aff Beierfiord”, dvs fem familier..  Det var Eyer Persøn, Anders Sjursøn, Jon Enersøn, Østen Østensn og Haldor Haldorsn.  Skatten de betalte var et oterskinn, et dyne verd og to pund fisk (s 64).  I samme skatteliste var det også 30 ”svenske” samer som betalte finneskatt.  Det er en del som tyder på at sjøsamene i Salten ble utsatt for svenske skattekrav slik som samene i Ofoten, på Hinnøya og lenger nord  og i Tysfjord.  Denne konflikten om overhøyhet i nordnorske fjordene var særlig skarp omkring 1600.

Det var samer på gårdene Åg, Øynes, Nordland, Breivik, Arstad, Dokmo og Storjord i første halvdel av 1600-tallet.  De betalte finneskatt og vil nok i moderne terminologi bli benevnt som sjøsamer sjøl om Petter Dass i sitt epos Nordlands Trompet kaller dem bufinner.  Storjord ligger i dag ei mils vei fra fjordbotnen.  I dag er floa merkbar til brua ved Woll.  For fire hundre år siden er det ikke så urimelig å tenke seg at den nådde heilt opp til Storjord.

Både Veggus Eriksen og Ringaker fastslår at sjøsamene på disse gårdene (Åg, Øynes etc.) ble assimilert i løpet av 1600-tallet.  De blei norske.  I alle fall forsvant de som samer i det offisielle samfunnet og de samene som offisielt gjensto var de ”svenske” reindriftssamene og etter hvert også de samene som slo seg ned som jordbrukere øverst i Beiar-dalen.  Etter godt og vel 350 år kan en godt si det i dag ikke finnes en beiarværing som ikke har aner tilbake til den sjøsamiske bosettinga.

Just Qvigstad om Beiarn
I  sitt hefte ”Sjøfinnene i Nordland” fra 1929 omtaler også Just Qvigstad samene i Beiarn.  Han nevner, liksom Ringaker, at i 1567 var det fem samiske skatteobjekt (familier).  I 1601, 1608 og 1609 var antallet det samme.  I 1612 var det steget til åtte.  Han nevner også hvor de bodde (1609):  på Nordland, på Kjøpstad, på Røsnes og Øynes (s 9).  I 1606 var også Breivik nevnt.  Qvigstad skriver også at et militært manntall over samene fra 1609 lister opp en mann med rør (gevær) og bue og fire med bjørnespyd og bue.  Han referer også fra Povel Resens reise gjennom Lappland 1706-07.  Resen nevner sjølappene i Salten som bor for seg sjøl, mens inne i Beiarfjorden bor de blant nordmennene og ”nu på een tid lang med de nordske folk ved egteskab og svogerskab beblandede”.  Qvigstad viser også til Petter Dass’ omtale av bufinnenes jektbygging.

Arstad
Ringaker nevner et sagn om en sølvskatt i Arstadlia (155).  Etter tradisjonen skal det være kirkesølv som er nedgravd i ei ufredstid.  Han fortsetter for egen regning på denne tankegangen og henviser til flere ufredsperioder:  reformasjonen, sjuårskrigen eller svenske birkarler og skatteoppkrevere på 1500-tallet.  Hvis det er hold i sagnet, så er også en nærliggende tanke at det er et samisk skattedeponi, ei symbolsk og konkret markering av grensa mellom Norge og Finnmork, samenes land. 

I 1625 betalte Aarne Aarrestad full finneskatt, ½ daler.  Ringaker meiner at det er samme personen som i 1610 og 1618 betalte ledingskatt på Arstad men nå under navnene Aren eller Aaren og Arnne Bendigtsøn.  Ved manntallet i 1664/66 lever Aren fortsatt og er blitt 80 år.  I 1672 er enka, Birgitte, igjen på Arstad.  I tillegg har vi brødrene Einer og Rasmus.  Ringaker meiner de er sønnene til Holger Olsen på Nordland av finnefolk.  I 1697 er det enka etter Rasmus Holgersøn og Einer Holgersøn som bestyrer Arstad.  I 1719 er Einer Holgersøn leilending på Arstad.  Litt seinere er det ei brordattera Berit Mouritsdatter som har overtatt. 

På denne tida er det fleire oppsittere på Arstad, men vi ser at det er ei tydelig samisk bosetting på Arstad i om lag 100 år og kanskje lenger framover i tid også.  Ved folketellinga i 1801 er Peder Jonsen ført opp som inderst og ”Mester Jektbygger”.

Dokmo og Moldjord
I skattelistene for 1625/26 er Joen Dochemou oppført med full finneskatt, 1 daler, og Olluf halv skatt, 1 ort.

I 1780-åra dreiv Ole Thomesen Sandvik gjestgiveri og jektefart på Dokmoøyra.  Folketellinga fra 1801 har ført opp at Svend Pedersen er bonde, gårdbeboer og ”Mester Jektbygger”.  På Moldjord er det Peder Pedersen, 53 år, som er båtbyggermester og bygger jekter.  Den første kirka som ble bygd i Beiarn var et finnekapell.  Thomas von Westens kristning av samene nådde også inn i Beiarfjorden.

Eiterjord
På denne plassen er det gjort mange utgravinger og løsfunn.  Ringaker nevner at Gerd Stamsø Munch gravde ut hustufter i 1966 (s 205).  Husa var antakelig nedbrent omkring 1200 og forlatt.  Det ble drevet åkerbruk og husdyrhold der.  Hun tidfester bosettinga fra 1000 – 1200.  Hun mente da at det var en norrøn gård med samisk infiltrasjon (!).  Seinere – i 1998 – hevda hun i et foredrag et det var en samisk gård.

Strand og Savjord
På strand finner vi Finngamåga der det skal være spor etter gammetufter og i lia dyregraver.  Dyregraver skal det også være i utmarka mot Eiterjord (s 224).  Dyregravene er fra ei tid da det foregikk villreinfangst.  Det er vanlig å regne dette som ei samisk næring.

Ringaker nevner at forstavelsen sav i Savjord kan være i fornorsking av et samisk ord.

Storjord
Storjord blir regna til middelalderbygda i Beiarn.  I 1649 er Einer Joensøn notert som oppsitter på Storjord.  Ringaker holder det for sannsynlig at han er den samme som Einer Storiord som betalte halv sjøfinneskatt.  Einer flytta til Moli omkring 1660.  Under Moli er Einer ved manntallet i 1664-66 blitt 46 år og har sønnene Biørn, Peder og Aren.  Einer levde til 1682 og enka overtok gården.  Sønnen, Aren Einersøn, ble oppført som bruker fra 2. mai 1687 (s 243).  Ved folketellinga i 1701 er Olle Einersen med sønnen Johan og Peder Einersøn med sønnene Gabriel og Bendix blant beboerne på Moli.  I 1711 er Peder Einersøn ennå på Moli. 

I 1801 er Lars Olsen 38 år registrert som bonde og ”Mester Jegtbygger” og sjøleier av sin gårdpart.  ”Mester Jegtbygger”, bonde og sjøleier av sin gårdpart er også Hans Sørensen på Storjord.  På Storjord ble jektene, eller tendringene, bygd på Tennøyra.  Denne øyra er i dag en sentral del av laksevaldet på Storjord.20

Dette er noe av råmaterialet til sjekt-, tendring- og småbåtbygginga i Beiarn.  Denne handverktradisjonen går etter all sannsynlighet tilbake til før 1000-tallet.  Da var det samene som bygde båtene  Det holdt de på med til slutten av 1600-tallet.  Så fortsatte de som etniske nordmenn å bygge båter.  I dag er det riktig å si at det er den norske befolkninga som bygger båter i Beiarn.  Bildet er tatt sommeren 2006 og viser furuskogen i Tollålia med en fin furumo i forgrunnen.
Foto:  Kjell Erland Pedersen

Joen Monsen var same og lappefogd og var i 1747 oppført i ledingsmanntallet for Israelsbakk.  Han var gift med Kari Aanonsdatter og i boet etter han i 1752 var det blant anna noen reinsdyr (s 293).  Han tok ut skog til hustømmer i allmenningen viser regnskapet for 1745-1752.  Dette tømmeret solgte han videre til folk utafor bygda. 

Tollå skal ha vært leir for samene fra gammelt av.  Det ble også bygd ei sameskole i Thomas von Westens misjonstid (1716).  Omkring 1760 kom Joen Pedersen til Tollå.  Han var båtbygger.  Da han døde hadde han fjerdeparten i en tendring under bygging.

Trolia var ei finnerydning.  I 1756 bodde det to samekvinner der, Lars Andersens enke og Sega Pedersdotter.  Ekstraskatten i 1762 nevner to samefamilier i bygda, Amund Petersen og kona Ellen Andersdatter og Anders Andersen og Petter Pettersen. 

I Troneslia bodde samene Amund Pettersen og Petter Amundsen (d 1758).  Dette er kanskje far og sønn eller så kan Petter være sønn til den 60 år gamle Amund Pettersen på Troli.  Øvre Troli var også ei finnerydning med 10 års skattefrihet.  Her bodde bl.a. Anders Larsen.  Gården ble rydda av faren hans  Lars Andersen. 

Nedre Tollådal ble også rydda av samer, Peder Johnsen og kona Inger Nielsdatter og Mons Hansen og Karen Larsdatter.

I tillegg til de bofaste samene øverst i bygda var det mange nomadiske samefamilier i Beiarnfjellene og på Saltfjellet.  Til tider skal det ha vært så mye som 30 familier som trakk over til dette området for sommerbeite.  I skattebøkene er de kalt fjellapper og de går så langt tilbake som 1600-tallet.  Det var også handel mellom reindriftssamene og bygdefolket, og noen bygdefolk hadde sytarrein hos samene.

I 1723 ble soknepresten i Gildeskål, Peder Hanssøn Bruun, finnemisjonær i Beiarn (s 304).  Hans Josephsøn Savjord (1685-1755) ble ansatt som finneskolemester.  Tidligere har vi nevnt at den første kirka i Beiarn ble oppført på Moljord som et finnekapell.  Den første lappefogden var Joen Mogensøn Israelbakk og Ringaker skriver at han antakelig var same.  Fra 1750 og utover til århundreskiftet finnes det et detaljert regnskap for skattlegging reindriftssamene.  Øvre Tollådal var et sommerbeiteområde for rein.  Etter hvert slo det seg ned samer der og ble gårdbrukere.

Bygdefinner, skogfinner og fjellapper
I Beiarn har det blitt operert med tre ”typer” samer:  bygdefinnene, skogfinnene og fjellappene.  Bygdesamene er vel det som i andre områder blir kalt sjøsamer eller kystsamer og etterkommerne etter dem.  De er nevnt som brukere av Nordland, Moldjord, Arstad og Dokmo.  Skogssamene bodde på såkalte finnerydninger med en del års skattefrihet.  Slike plasser var Tollådal, Trolia, Breivikdal, Krokli, Sandmoen og Kvællia.

Som vi ser var den samiske tilstedeværelsen i Beiarbygda markant i mange hundre år.  Den foreløpig eneste skriftlige kilda om at samene i Beiarn var båtbyggere finner vi hos Petter Dass.  Han beskriver en situasjon sannsynligvis på midten av 1600-tallet eller siste halvdel av 1600-tallet.  Det er jektbygginga som har gitt beiarsamene plass i Nordlands Trompet.  Jektbygginga fortsatte på 17- og 1800-tallet ,og båtbyggertradisjonen har fortsatt i større eller mindre grad fram til vår tid.  Men nå er bygdesamene forsvunnet som egen etnisk gruppe. 

Det er ikke urimelig å regne med at det er etterkommerne etter sjøsamene på 1600-tallet som forsetter som båtbyggere i hundreårene framover, men nå som etniske nordmenn, og som gir seg uttrykk i seks ”Mester Jektbygger” i folketellinga i 1801.  Hvis det var seks mestre, må vi regne med at det totale antallet som har vært involvert i jekt- og tendringsbygging har vært nærmere 50 personer.  I tillegg bygdes det mindre sjøbåter og elvebåter på hver gård langs fjorden og oppover bygda.