På eidet mellom Ofoten og Astafjorden, i ”Skaudbergskogen”, var det tømmer egna til båtbygging.  Beskrivelsen fra 1744 forteller at bufinnene var gode båtbyggere.  De bygde forskjellige båttyper som ble brukt både til ferdsel og fiske.  Samene bygde også større farkoster som ble solgt også utafor Ofoten.  Den båttypen som ble bygd i Ofoten var tendringer, en mindre jekttype.  I lensregnskapene er imidlertid både betegnelsen tendring og jekt nevnt.  Anders Grimsen i Herjangen bygde i 1621-22 ei jekt for Michel Andersen på Andenes på 17 alen kjøl.  Det ga ei inntekt på 4 daler og 1 ort.  Grunnlaget for avgiftsberegninga var 1 ort per alen kjøl.  Torleiv Larsen prøver å beregne dette til dagens mål og kommer til at båten må ha vært 15 meter langt.  Ei anna beregning ville gitt ei jekt på 10 meter.  I åra fra 1619-1623 og 1630-34 ble det i Herjangen bygd 6 fartøy og i Skjomen 17.  Samtlige fartøy var til kjøpere i Senjens len:  Andenes, Røkenes, Slagstad, Hundstad, Bleik, Gangsås og andre steder.  Båtene var fra 17 alen ned til 10 alen kjøl.

 
Her er et kartutsnitt fra det indre av Ofoten.  Her ble det på 1600-tallet
bygd jekter og tendringer i stor stil.  Det var sjøsamene i området som var
byggmestrene.  Skjomen var en slik byggplass (ikke med på kartutsnittet). 
Her var furuskogen best.  Herjangen (se pila), litt sørvest for Bjerkvik, hadde
også båtbyggere.  De henta skipsplanken fra Skoddebergskogen.

Torleiv Larsen nevner at det må ha krevd mye arbeid å føre fram tømmer fra Skoddebergskogen til Herjangen.  Larsen refererer et stående utsagn fra sameguttene i Herjangen:  De ville heller hogge tømmer til en tendring i Skoddebergskogen enn å gå på skole hos han Kildal.  Larsen trekker ut fra dette den slutningen at det sannsynligvis ble bygd tendringer i Herjangen så seint som 1720.8

Rudolf Pettersen fra Herjangen, nå bosatt sørpå, har tatt dette bildet.  Det viser Herjangen-bygda i bakbrunnen.  Herjangen og Bjerkvikvik-området var et sentralt samisk område.  Her gjorde samemisjonæren Kildal fleire mislykka strandhogg på 1700-tallet.  Han gifta seg med ei samekvinne fra området.  Det blir av mange kommentatorer oppfatta som et taktisk trekk fra Kildal for å få innpass blant samene i Ofoten.

Larsen avslutter artikkelen om skogen og folket i Ofoten med å fortelle om Stongmobakken i Skjomen (s 84).  Tendringene hadde store råseil, og at det etter hvert ble vanskelig å få tak i gode og store nok masteremner:  ”Og her er spekulasjonen:  På Elvegården i Skjomen har de navnet Stongmobakken – ”Stongbakkan” er uttaleformen.  Har man her kanskje en gang hatt Stongmoa under bakken – med forratrær som kunne tjene til masteremner?”