E. Veggus Eriksen og soknekallets historie

E. Veggus Eriksen som skreiv Beiarn Soknekalls historie i 1949, dokumenterer ei stor og variert samisk bosetting i bygda.  Det var sjøsamene, som han mener tidlig ble assimilert i den norske befolkninga, bygdesamene og til slutt flyttsamene.  I 1612 var det åtte personer som betalte finneskatt, dvs. åtte familier (s 281), og de bodde på Nordland ute i Beiarfjorden.  Han stiller seg kritisk til Petter Dass’ omtale av de samiske båtbyggerne i Beiarn.  Han stadfester at samene bygde jekter, men han hevder at de fleste jektebyggerne må ha vært av norsk ætt.  Dette dokumenterer han ikke nærmere. (s 282)  

Båtbyggeraktiviteten fortsatte også etter Dass’ tid.  E. Veggus Eriksen nevner at Johan Chr. Jentoft fikk bygdefarbevilling i Beiarn i 1812.  Det var på Soløy i Beiarn.  Jentoft starta med jekta ”Forsøket”.  Den ble bygd i Beiarn.  Seinere fikk han bygd også to andre jekter i bygda.  Sønnen, Nils Johan Jentoft, bygde også et fartøy på Soløy omkring 1870.  Veggus Eriksen bemerker at jektenes levetid ikke var mer enn 20 år.

Veggus Eriksen har et eget avsnitt om jektebygging.  Der nevner han at en har dokumentasjon for at det ble bygd jekter i Beiarn så tidlig som i 1622, altså nærmere 50 år tidligere enn Dass’ beskrivelse om samene i Beiarn.  Sokneprest Rasch i Bodø hadde notert at det det året ble bygd ei jekt i Beiarn.  Veggus Eriksen regner det som sikkert at dette ikke var den første jekta.

Veggus Eriksen nevner at det trengtes sju mann til jektbygging og at tida det tok var 13-14 uker.  Det ble bygd jekter på Soløy-øyra, Dokmo-øyra og på Jektøyra ved prestegården.  På Storjorda er det en voll som kalles tendringvollen eller tendringøyra.  Det ble altså også bygd tendringer i Beiarn liksom i Herjangen og Skjomen.  Veggus Eriksen nevner at det skal ha blitt bygd sju tendringer på Storjorda i Beiarn (s 211).

Dette kartet får laksefiskerne når de kjøper kort hos Storjord
grunneierlag.  Her passerer Beiarelva Os og Storjord på vei ned
til fjorden.  Storjord er det første stedet en kommer til når en
kommer over fjellet og ned til bygda og elva.  Da kommer
en enten fra Bodø eller Saltdal.  På Storjord ligger det ene
av de to samvirkelagene i bygda.  Rett bak og nedenfor
samvirkelaget ligger Tennøyra.  Tennøyra er ei "øy" i elva
der elva har to løp.  I sommer (2006) var det høyre løpet
tørt.
Ei øyr er et område i ei elv eller et vatn som er dekt av grus.
Den har preg av å være ei lita strand i elva.  Valdet til Storjord
grunneierlag har flere øyrer:  Sjåøyra og Brennmoøyra.  En gang i
tida må også Tennøyra ha vært en slik grusbanke.  I dag derimot
er Tennøyra dekt av skog.
Tennøyra er den plassen på Storjorda der Veggus Eriksen skriver
at det ble bygd tendringer, en mini jekttype.  I folketellinga i
1801 bodde det to jektmestre på Storjord:  Lars Olsen, 38 år og Hans
Sørensen, også 38 år.

Veggus Eriksen skriver at det ikke bare ble bygd jekter i bygda.  Det også ble bygd elvebåter til bruk på Beiarelva, og at ble bygd av hvem som helst liksom på hans tid (1949).  Det ble også bygd småbåter som ble solgt ut av bygda, for eksempel færinger og treroringer.  Også større båter ble produsert i Beiarn til bruk i Lofoten.